Minneord og verselinjer

“La ankret falle! Jeg er i havn, i ly for brenningens vover! Jeg kaster meg i min Frelsers favn, han som har hjulpet meg over. Og kjente, elskede stemmer kaller, mens ankret sakte og stille faller i evighetens lyse land.”

“Lukk øyan stille. La kvilen begynne. La andre ta over din vandringsstav. Frykt ikkje. Småfuglan og vinden vil nynne velkjente tona over di grav.”

“Men hør meg — ja, hør meg: Når dagen forgår og aftenen skygger min panne, da lær meg å visne, å Norge, min mor! — da red meg en seng i din hellige jord, når sommeren drager av lande.”

“Midt i vår sorg og gjennom vårt savn skinner et lys av glede over din livsferd som nå er i havn, og av minner som kjært er til stede.”

“Midt i vår sorg og ut av vårt savn, bygd på din livsferd som nå er i havn, springer frem minnenes kilde. Ditt liv og ditt livsverk, til glede og gavn, styrker i sorgen og trøster i savn — for minnene kan oss ei skille.”

“Mildt suser trærne rundt hjemmet du elsket. «Farvel», nikker blomstene du vernet så tro. «Takk», kvitrer fuglene du var så glad i. Mykt hvisker vinden «sov nå i ro».”

“Mildt suser trærne rundt hjemmet du elsket. «Farvel», nikker blomstene du vernet så tro. «Takk», kvitrer fuglene du var så glad i. Mykt hvisker vinden «sov nå i ro».”

“Mor har rakt ut hånden, far har grepet den; hjemme hos Gud Fader møtes de igjen.”

“Mor har rakt ut hånden, far har grepet den; på den andre stranden møtes de igjen.”

“Nå er du gått over broen som fører mellom dag og natt. Slik vil vi tenke på deg; at du sover — bare litt fastere, bare lenger — drømmeløst godt i den dype stjernenatt”

“Nå er livet gjemt hos Gud. Vi overgir alt til ham. Håpet er tent i liv og død. Ingen er glemt av Gud.”

“Og når alt er forbi høres ingenting lenger Ingenting Og det høres”

“Og så e alle stia vandra og alle landskap sedd, og vi står igjen i våres verden og takke førr at du har levd.”

“Og salighetens tonevell skal bruse som et hav, som sus av skog en sommerkveld når himlen er som rav. Og gjenfødt all naturen er, og ingen skygge faller mer. Og alt av skjønt mitt øye så, ny glans og glød vil få.”

“Oppstandelsen er vår tro — gjensyn hos Gud er vårt håp.”

“Ord forteller så lite. Tomheten er så stor. En vanskelig verden skal vite: du satte så dype spor. Livet er tungt å bære. Vi mennesker er så små. Noen er større enn andre — blant dem vil du alltid stå.”

“Så har jeg stridt og vunnet i livets gode strid; i Jesus har jeg funnet min Frelser mild og blid.”

“Så lite vi vet, når en ny dag rinner, om neste dag ennå solen skinner. Det ble den siste, og du fikk kveld — vi fikk ingen tid til å ta farvel.”

“Så lukker vi deg i hjertene inn, og gjemmer deg innerst inne — nå lever du videre i våre sinn som et kjært og dyrebart minne.”

“Så tomt og stille det blir her hjemme når den man elsket, forlatt oss har; ei mer få høre din kjære stemme — takk for alt som du for oss var.”

“Ser du stjernene, liten, fra der hvor du er? Ser du månen som speiles i vannet? Ser du vi gråter? Vi har deg så kjær. Vet du hvor dypt du er savnet? Fryser du, liten — eller har du det godt? Sprer du tannløse smil over verden? Er du redd? Er du ensom? Savner du oss? Har du kjærlighet med deg på ferden? Kan du høre oss, liten? Når tankene frem? Kan du gi oss de svar som vi trenger? Er du omsvøpt i glede og varme og fred, i hvile på dunmyke senger? Elskede liten, får vi treffes igjen? Det er blitt så stille her hjemme. Takk for den tiden vi hadde deg her, for alt det vi aldri skal glemme.”

“Si ikke med sorg at jeg er død, men med glede at jeg har levd.”

“Skal hilse fra fjellet i all sin prakt, fra dine stier i skog og mark. Et minnerikt liv har fått stille kveld; hør — fuglene kvitrer vakkert farvel.”

“Skal vi møtes hist ved floden, der hvor ingen bølge slår, i det fagre himmellandet, i en lys og evig vår? Skal vi møtes der ved stranden når vår reise er forbi, kaste anker nær hinannen i den havn for stormer fri? Skal vi møte våre kjære, se dem glade der igjen, evig sammen med dem være, aldri skilles venn fra venn?”

“Skjønt er å hvile når kreftene ender, trett etter arbeid og livets fortred. Skjønt er å folde de segnede hender. Vi alle deg unner å hvile i fred.”

“Snart går vi ut av tiden, og våre navn blir glemt, men Gud, i din erindring er vi for evig gjemt. Det liv som blir til intet, er i din skaperhånd. I trygghet overgir vi til deg, o Gud, vår ånd.”

“Solen gikk ned, og dagen tok slutt. Stilnet er ditt bankende hjerte. Takk for din omsorg for oss livet ut. Minnene lever i sorgens smerte.”

“Som blomen om vinteren visnar eg av, men gled meg, for då står eg brud. Lat lekamen kvila med fred i si grav — mi sjel, ho er heime hos Gud!”

“Som et pust ut av tiden du vandret; våre liv og vår tid er forandret. Takk for ditt liv og din tid!”

“Sorgen er kjærlighetens pris.”

“Sorgen er tung å bære — du døde så brått, vår kjære.”

“Stille du levde. Stille du døde. Stolen er tom. Stuen er øde.”

“Stille kom døden — den kom som en venn, tok far / mor mildt ved hånden til himmelen hen.”

“Stille og fredfullt i døden du blunder fra sykdom og strid og fortred. Sårt vi deg savner — vel vi deg unner den evige hvile og fred.”

“Takk for (all/din) kjærlighet og omsorg. | (som) du gav oss (alle).”

“Takk for alle (gode/lyse/kjære) minner.”

“Takk for alt. /(som) du var for oss.”

“Takk for din omsorg for oss (alle).”

“Takk for ditt liv.”

“Takk for tiden (som) vi fikk sammen. | med deg.”

“Tenk når engang i himlens gylne saler jeg med den venn som jeg på jorden fant, i lyset om et evig liv skal tale, og om det liv som lik en drøm forsvant.”

“To trette, slitne hender for alltid er lagt ned. Tilbake står ditt minne; over det vi lyser fred. Din kjærlighet du ga oss — du alltid er oss kjær. Den siste takk og hilsen fra oss som sto deg nær.”

“Vår dype/dypeste takknemlighet.”

“Vi gråter fordi du er borte og i glede fordi du har levd, lar tårene renne slik de aldri har gjort det — et hjertegodt menneske har døden nå krevd.”

“Vi lyser fred over ditt ( gode / kjære ) minne.”

“Vi søker mot kveld et hvilested, og finner engang det siste. Du senker dine netter ned og lar våre øyne briste!”

“Vi, som møtes noen korte stunder, barn av samme jord og samme under, på vårt livsløps stormombruste nes — skulle omsorgsløst vi gå og kalle? Samme ensomhet oss venter alle, samme sorgens sus på gravens gress.”