Lillian Moldenæs

Savner deg så, mi kjære tante Lillian <3

Kjære Lillian.
Mange, lange år har gått siden første gang jeg traff deg. Det var en gang på slutten av 80-tallet og jeg likte deg med første blikk. Du var litt beskjeden, hadde så godt et smil og øynene dine var varme og snille med et lunt glimt av den gode humoren som jeg fikk lære å kjenne så godt. Og selv om det var vårt første møte så var det helt naturlig å gi deg en skikkelig go’klem. Og siden da hadde du din egen selvfølgelige plass i livet mitt.
Jeg var ofte på besøk hos deg og da gikk timene og kaffen fort med musikk, smil, latter, gode historier og prat. Og nesten alltid var du like blid. Men du hadde også dine triste stunder og da var det godt å kunne være der og få deg opp igjen. Ofte hadde du «problemer» med PCen og da ringte du og så fikk du mange timers besøk igjen. Og jeg var vel med på nesten alle flyttingene dine og da ble det mange dager med kaffe, prat, styr og latter. Og alltid var det like morsomt å være sammen med deg.
Vi delte musikken også, du på «brettet» og jeg på gitar. Du hadde en mjuk, varm stemme som jeg likte så godt og vi fant ut at stemmene våre passet perfekt til hverandre. Og det var vel sikkert derfor du en dag ringte til meg og ville ha meg med på en liten og lett opptreden for de gamle på kurbadet. Lite visste jeg hva jeg gikk til. Den første halve timen gikk fint, du på piano og jeg på gitar og vi sang sammen på kjente sanger. Men så ble det pause, og etter den så forsvant du og kom ikke igjen før seansen var nesten slutt. Og der sto jeg alene og svettet foran gravalvorlige fjes, med salmer og sanger som jeg aldri hadde hørt om før og iallefall ikke kunne. Og da jeg etterpå spurte hvorfor du ikke kom og hjalp meg så så du på meg med verdens mest uskyldsblåe blikk og sa at; neimen, du klarte deg jo fint jo. . . Men det bittelille smilet i munnvikene din klarte du ikke å skjule. Det er slike ting som bare var deg, pussige påfunn og lune overraskelser, visste aldri hva eller når de kom, men at de dukket opp var sikkert og det er noe jeg fremdeles tenker tilbake på med en god latter.
Men så mistet jeg deg, vet ikke hvorfor det ble sånn, men borte var du og jeg fant deg aldri igjen. Så det var et sjokk å se dødsannonsen din i avisa og se deg på TV. Stakkars deg Lillian, så vondt det gjorde å se deg sånn. Jeg fikk jeg jo vite hvor du var da men da var det alt for sent.
Jeg savner deg Lillian. Savner det gode humøret ditt, den lyse, lette latteren din, det lille, lure smilet du så ofte hadde, omtanken din for andre og alt det andre som bare var deg. Jeg savner å kunne gi deg en god klem igjen og si det går bra. Savner å svette over flyttetingene dine igjen. Savner den tiden jeg fikk oppleve med deg, alt vi hadde sammen og som har gitt meg så mange gode minner.
Vi var ikke kjærester, var aldri snakk om det. Men vi var bestekompiser og det var sånn vi ville ha det.
Om alle i verden hadde vært som deg så hadde alle vært snille, det hadde vært musikk, latter og humor. Ingen hadde kranglet eller vært i dårlig humør og alle hadde smilt til hverandre.
Takk Lillian, takk for at du var til, at du var den du var og at du lot meg få være en del av livet ditt.
Du kommer alltid til å ha din egen plass hos meg.
Så hvil i fred og la ingen si et vondt ord om deg, for du var en av de få av de aller beste,
På gjensyn
Tor

• Liv Elin

• Elisabeth

• Liv Elin

• Heidi

• Katarzyna Cheromińska

• Tor

• Michelle

• Jeanette

• Micke

• Liv-Elin

• Kristin