Borte er du, men likevel nær,
du var oss alle så inderlig kjær.
Din godhet og styrke vil aldri bli glemt,
innerst i hjertet har vi deg gjemt.
Det er ett ord som godt kan stå som overskrift for dette minneordet og det er ordet omsorg. For dette ordet, omsorg, rammer inn hele Britts liv. Helt til de siste timene hun levde var omtanken og omsorgen for sine kjære det som opptok henne. Hun visste at hun ikke kunne være med og støtte sine nærmeste lenger og tanken på dette ga hun uttrykk for den aller siste tiden.
Britt hadde vært mye syk og dere visste at hun hadde dårlig helse. Men at det skulle gå så fort som det gjorde på slutten, var noe ingen var forberedt på. Tross dette, fikk familie og venner være sammen med Britt helt til døden. Hun var klar og orientert til det siste. Snakket med dere, hadde fortsatt glimt i øyet og en god replikk på lur. Lørdag 24. februar sovnet Britt stille inn, i ro og trygghet om at hun skulle møte igjen sine kjære. Britt ble 76 år gammel.
Britt ble født 9. november 1941 til mamma Nelly, pappa Tore og storebror Willy som den gang bodde i Grønnegata. Snart flyttet familien til Storskogen, og to søsken skulle bli til fem etter hvert som også lillesøster Tove og småbrødrene Tor-Hugo og Tom kom til verden. Til tross for en tid som var preget av krig og okkupasjon, så hadde familien det fint og barna fikk noen trygge og gode år i Storskogen før de flyttet videre til Bukta. Der fikk Britt ungdomsårene sine. De var en aktiv familie, ut på tur både sommer som vinter.
Britt ble voksen og stiftet egen familie. Tre barn kom til verden: Anita, Jack-Espen og Torill. Fra tidlig på 70-tallet ble Britt alene med dem med alt det innebar. Og det gikk godt. Først som voksne selv skjønner nok barna hvor mye hun sto på for at de alle skulle ha et godt liv. Britt jobbet som renholder i mange år, og var stolt av yrket sitt. Hun sto han av uansett hva som ble kasta på ho. Hun var heller ikke redd for å ta i et tak med praktiske ting. Snekring, maling og tapetsering gikk fint. Og til ungene sydde og strikket hun. Ungene husker at de så klær i bladene, som ganske snart ble til bukser, skjorter og kjoler som de kunne gå med.
Omsorg for andre var viktig for Britt. Og da var det kanskje ikke så unaturlig at hun engasjerte seg i fagforeningsarbeidet. Hun hadde styreverv i Tromsø kommunale tjenestemannsforening. Hun var også styreleder i borettslaget i Kroken og hun var med på å starte Lungekreftforeninga i Norge. Hun var stolt over at hun var med på å få lungekreftforeninga opp å gå, selv om hun ikke var fornøyd med at satsningen på den nordlige delen av landet ble for dårlig.
Fra 1974 bodde familien i Kroken. Der trivdes både hun og ungene godt. Naboskapet var tett og det var alltid noen å stikke innom. Og mange stakk innom til Britt. Brødskiver, plaster, saft og alt som trengtes for ungene i nabolaget. Også der var det omsorg.
I 1992 ble Britt for første gang stolt bestemor, da Torill fikk sin eldste datter, Katharina. Seks år senere kom også Kamilla til. Britt ble fort glad i sin rolle som «Mor i Kroken» og engasjerte seg for at jentene skulle ha alt de trengte, enten det gjaldt dukker, klær, barnepass eller bare et fang å sitte på. Hun sparte aldri på seg selv. Lykken ble stor for Britt da hun i 2012 fikk vite at Jack-Espen sin datter Norah hadde kommet til verden. Det å bli farmor ga henne en ny energi og livsgnist.
Da helsa ble dårligere for Britt ble det vanskelig å fortsette å bo i Kroken. Hun ble avhengig av andre for å klare seg og det trivdes hun ikke med. Da hun etter å ha lett litt fant et boligprosjekt på Tomasjord, sikret hun seg akkurat den leiligheten hun ville ha. Og i litt over to år fikk hun bo der. Britt var storfornøyd. En fantastisk utsikt – fra Fløya til Breivika. Og denne utsikten koste hun seg virkelig med. Hennes bil og trofaste følgesvenn, Kåre, sto i garasjen, det var bare å ta heisen ned når hun ville ut en tur. Det var perfekt for henne.
I den nye leiligheten skulle det også være plass til et spisebord med ti stoler. Det var viktig. For Britt likte å be familien på middag. Og hun var «sykt flink til å lage mat», som et av barnebarna sa. Det er vanskelig å lage kjøttkaker i brun saus så god som hun lagde dem. Siste gang de var samlet på denne måten var 2. juledag i fjor. Og selv om hun trengte litt mer hjelp, var alle glad for at de fikk denne anledningen sammen. Slik hun likte det.
Britt var raus og flink til å inkludere. Svigersønner var som sønner og når barnebarn fikk kjærest ble hun «Mor» for dem også, akkurat slik hun var for barnebarna. Og svigersøstrene sier om Britt: Hun var bautaen i hele familien.
Til 70-årsdagen inviterte Britt familien på tur med Kielferga. En veldig fin tur ble det.
Britt hadde også mange gode venner og bekjente opp gjennom årene. Spesielt to av dem må nevnes her i dag; Jorunn og May Britt. De var Britts nærmeste venninner gjennom mange, mange år. De var gode og stødige venninner, og deres vennskap betydde veldig mye for Britt. De siste årene var de også veldig hjelpsomme og en god støtte for Britt, og for det vil familien rette en stor takk.
Britt har vist omsorg. For familie, venner, naboer og arbeidskollegaer. Ja, til alle som kom i hennes veg. Hun sa ting som de var og var engasjert, selvstendig og sterk. Nå er hennes liv over og det er mange som er takknemlige og som sitter med gode minner. Minner som kommer til å vare.
Vi lyser fred over Britt Louise Williamsens minne.
Minneord
Du va verdens beste farmor savne de gode fange å site på vil i fred🥹❤️
Norah
Kjære mamma. I dag skulle du blitt 81 år, men dessverre ble det ikke sånn. Det er snart 5 år siden du forlot oss. Savnet etter deg er like stort, og merkedager er spesielt såre uten deg, men også de dagligdagse samtalene. Jeg håper du har feiret i lag med mor og far i dag❤️ Klemmer fra minstebanet ditt❤️
Torill (banet)
Tente lys
-
Norah