,

Signe Evida Pedersen

Begraves fra Tromsdalen kirke tirsdag 15. desember kl. 12.00, til Tromsdalen gravlund

Like kjært som blomster er en gave til Tromsø demensforening kontonummer 0530 43 84079 — merk innbetalingen med Signe Evida

Far har rakt ut hånden.
Mor har grepet den.
På den andre siden
møtes de igjen.

Minneord

Kjære Signe.
I dag ville du ha fylt 92 år.
Tenker tilbake på alle de fine stundene vi hadde sammen.
Savnet er stort.
— Klem fra Lita.

Kjære Mor,
Ord blir fattige når man skal minnes noen som har betydd så mye for dæ, som du har betydd for mæ.
Fanget ditt va alltid ledig når æ trengte trøst, kos og kjærlighet. Og va det noe du alltid kunne ta dæ tid til, så va det å tilbringe tid med oss i familien.
Æ trur det blir vanskelig å finne noen som e like sta og bestemt, som du va. For hadde du bestemt dæ for noe, så va det sånn det blei.
Æ vil for alltid være takknemlig for at du lærte oss å stå opp for oss selv og dem rundt oss som treng det, at ingen skal få pille oss på nesen uten motstand, og at eneste begrensningen vi har i livet e den vi sett oss selv.
Du har vært ei klippe gjennom livet, tusen takk for all tryggheten og kjærligheten du har gitt mæ.
Du vil alltid ha en spesiell plass i hjerte mitt.
— For alltid din lille my, Mia

En svigersønns minner
Signe du ble en gammel dame på 91 år, og jeg har kjent deg i ca. 50 av disse årene. Vi hadde et kjempegodt forhold i alle disse årene. Det har selvfølgelig samlet seg opp en haug med gode minner, som jeg tar med meg videre i livet, men også noen svært triste minner som er relatert til den sykdommen etter hvert tok overhånd. Jeg vil huske deg som en omtenksom, hjelpsom, bestemt, raus, humoristisk og rettferdig person.
Jeg kom som ung beiler på jakt etter din enda yngre datter, og forstyrret din da trygge familietilværelse. Du voktet din unge datter godt og selvsagt ga du meg noen formaninger der du ikke sparte på kraftuttrykk for å få formidlet budskapet, men det endte til slutt opp med at jeg ble din svigersønn.
Jeg minnes godt første gang jeg ble tatt med til Nordreisa. Din unge datter ville heller være hjemme, men da skar du gjennom og bestemte at beileren skulle være med på turen for da ble nok dattera også med.
Senere bygde du og Tormod en hytte i Nordreisa som ble flittig brukt, dessverre varte ikke lykken så lenge da du brått ble enke. Du likte ikke å være på hytta alene, og derfor ble det helt naturlig at når vi dro på hytta så var også du med.
Jeg opplevde at du var veldig engasjert i dine barnebarn, likte å være sammen med dem og stilte opp som barnevakt både når vi trengte det og ikke. Etter hvert ble det også til at du i perioder bodde hjemme hos oss, selvfølgelig oppstod det situasjoner med stor uenighet, da pakket du baggen å forlangte å bli kjørt hjem, men dagen etterpå var alt glemt.
Tidens tann tærer på så mangt og du opplevde etter hvert mye smerte i ledd og kropp. Men det verste var den snikende utvikling av demens, som til slutt gjorde at du måtte flytte på sykehjem. Du ville bestandig være med hjem når besøkstiden var over, men det ble vanskeligere og vanskeligere å få til og til slutt umulig ettersom sykdommen utviklet seg. Det var så forferdelig sårt å se sorgen og fortvilelsen i dine øyner når du forsto at du måtte bli igjen.
— Tor Egil Åsheim

Tente lys

  • Maylill

  • Maylill

  • Lita

  • Lita

  • Ida Helen

  • Lita

  • Sondre, Astrid og Ingrid Viktoria K.

  • Alfred K.

  • Karin Lovise K.

  • Maylill

  • Carina

  • Tor Egil

  • Wenche

  • Ravn

  • Mette

  • Tor Martin

  • Mia

  • Martine

Uttrykk dine kondolanser