Jan-Arne Kareljus Olsen

Vi møtes igjen!

MINNETALE VED JAN-ARNES BISETTELSE
Sállir seremonihus — fredag 24. april 2020 

Jan-Arne Kareljus Olsen ble født 29. september 1938 på Skjånes i Finnmark, som den eldste av 4 brødre. Før Jan-Arne hadde det vært ei søster, Gunnlaug, men hun døde bare få år gammel. Jan-Arne arvet noen dukker etter henne, og dem husket han veldig godt. Det var små kår, men han fortalte om en trygg heim og ei tilstedeværende mor som gjerne kokte kleppmelk til ungene. Han var veldig glad i kleppmelk. Ved evakueringa av Finnmark, tok foreldrene med seg Jan-Arne og tvillingene Gunnleif og Kai, samt husdyrene og flyktet til fjells. Der bodde de i gammer til tyskerne var borte. Da flyttet de ned igjen og bodde ei stund i ei lita bu som stod igjen helt nede ved fjæra, mens foreldrene bygde opp gården igjen. Etter krigen kom yngstebror Oddvar til, og det fortelles at Jan-Arne var både fornuftig og flink og hjalp mora med å passe på de yngre brødrene. Skolen lå på Skjånes, så han slapp å flytte på internat som mange andre barn i Finnmark på denne tida, og etter skolegangen ble han med faren på fiske.

Han møtte Agnes ganske tidlig, og de giftet seg allerede i 1958. De fikk 39 år sammen. Etter noen år på Skjånes flyttet de til Tromsø, og fant sin plass i Tromsø Frikirke som aktive og trofaste medlemmer. I mer enn førti år hadde han en praktisk tjeneste i menigheten med vedlikehold av bygg, snømåking, renhold, kirkekaffe-ansvar m.m. Dette fortsatte han med også etter at Agnes døde i 1997. I de første årene i Tromsø arbeidet han som murer, men etter hvert fikk han jobb som vaktmester i Tromsbanken, hvor han ble resten av arbeidslivet sitt. En avholdt kollega, først på plass om «morran» for å hente post, slå på lys og sette på kaffe før alle andre kom, og etter en tur hjem til middag med Agnes, og når alle andre var gått fra jobb, dro han tilbake for å tømme søppel, rydde, slukke lys og låse.

Jan-Arne var ikke redd for å få skitt under neglene eller trå til der han kunne, men han var heller ikke redd for å vise omsorg. Ikke bare viste han en enorm omsorg for Agnes som trengte mye hjelp og etter hvert pleie, men han engasjerte seg også i praktisk tjeneste for sine medmennesker langt utover de rent praktiske oppgavene, og langt utenfor menighetens rekker. Han har gått i sykebesøk til mange over lang tid, og han har vært en som inviterte inn og serverte kaffe når noen trengte et råd, emosjonell eller trosmessig støtte, eller praktisk hjelp. Aldri hadde han dårlig tid eller sa nei til å lytte til menneskene rundt seg, eller stille som sparringspartner i en diskusjon. Alltid satte han andre først, ville at alle skulle ha det bra, og han fremhevet aldri seg selv.

Etter at han ble enkemann, intensiverte han innsatsen utad. Han ble en trofast telefonvakt hos Kirkens SOS — hvor han blant annet satt vakt på julaften 10 år på rad! Og en periode gikk han natteravn i Tromsø sentrum i helgene, med evne til å lytte og vise omsorg for mennesker — ofte unge — som trengte noen å snakke med. For all denne frivillige tjenesten ble han i 2009 hedret med Kongens Fortjenestemedalje i sølv. Han ble irritert da Heidi i Frikirka fortalte det, men ved markeringa var det tydelig at han likevel satte pris på anerkjennelsen. Likevel, beskjeden som han var, fortalte han det ikke utad.

I tillegg til alt dette hadde han alltid tid til kaffe på Hansens Spisebord med gjengen etter trening på Studio 7. Da han måtte gi seg med treninga, ble det daglig kaffestund med guttene på Heracleum. Lørdager traff han andre venner på bestemte kaféer i sentrum, eller han var på lørdagskafé i Frikirka. Kirkekaffe var òg et selvfølgelig innslag, og uansett om det var i kirka eller på en kafé: det var alltid hyggelig å sitte ved samme bord som han. For der gikk praten livlig og latteren satt både løst og høyt. Han hadde venner fra alle lag og sammenhenger og var ikke opptatt av å sette noen i bås. Biblioteket var også et daglig innslag. Her holdt han seg oppdatert på en mengde aviser, blant annet Finnmark-avisene. Vi er flere som har gått innom disse stedene når det var lenge siden vi hadde sett han, for vi visste at sannsynligheten for å treffe på han var stor. Og alltid var det like trivelig.

Jan-Arne spurte bestandig etter ungene, og ungene likte å være med på besøk til han. Han var «en sykt snill gammel mann», er beskrivelsen fra noen. Joda — is, kanelgifler og brus slo godt an, men ungene følte seg nok også sett og prioritert av han. Om det var ettermiddagsbesøk, helgetur eller kanskje ei ferieuke — det var topp å besøke Jan-Arne. En kjær onkel og en avholdt reservebestefar — og at han var glad i alle, kunne ingen være i tvil om. Selv fikk jeg (Ellen) oppleve å ha han og Agnes som faddere. Det var alltid fint å være hos dem, men det aller beste var når jeg fikk arbeide sammen med han: være med i banken og tømme søppel etter stengetid, eller måke hyttetaket på hytta ved Finnsnes, eller hjelpe han i hagen. Jeg opplevde meg både sett og tatt på alvor.

Som pensjonist åpnet Jan-Arne opp for det som hadde vært en sorg i mange år: Han hadde en sønn, Tom Are, men av ulike grunner ble ikke Jan-Arne en del av Toms oppvekst, og det var vanskelig å bygge en nær og god relasjon senere i livet. Det var sårt, og han uttrykte savn også når det gjaldt de tre barnebarna som etter hvert kom til. Den eldste, Lilli-Malen, fikk han kontakt med, og den kontakten varte helt til den siste tida. Hun var på besøk en sommer, og han snakket ofte om hvor fint det hadde vært.

Å ta imot hjelp var heller ikke så enkelt. Hele livet stod han på for andre, og han syns det var vanskelig å skulle be om eller ha behov for hjelp. Det siste året ble det likevel en nødvendighet, og selv om savnet etter å bo hjemme og ønsket om å være selvhjulpen var stort, tok det ikke så lang tid på sykehjemmet før han innrømmet at det var et godt sted å være, at det var fine folk som tok seg godt av han, og at han hadde det veldig bra der — tross alt.

Han var ikke så høy i antall centimeter, Jan-Arne, men det er altså en stor mann vi tar farvel med i dag. En raus, omsorgsfull, klok og engasjert mann med et enormt hjerte. Han hadde så mange gode kvaliteter og interesser. Samfunnsspørsmål, politikk, kirkeliv, innland og utland. Han likte sang og musikk, og sang av full hals. Volumet på tv-en eller radioen gikk gjerne opp enten det var lovsangsgruppe eller danseband som var i høyttaleren. God humor hadde han òg, samt et smittende humør. Vi er mange som kommer til å savne han, de kjappe kommentarene, kloke rådene, solide diskusjonene og det lure smilet. En mann vi vil huske med stor glede. En mann vi var veldig heldige å få kjenne.

Takk, Jan-Arne, for alt du var.

Vi lyser fred over ditt minne.

På vegne av familie og venner,
Ellen Norbakken