Du sovnet så stille da ferden var endt,
men minnene om deg vil aldri bli glemt.
Prestens minneord
Britt ble født den 7. april 1941 i Kviby i Talvik – i dagens Alta kommune. Foreldrene var Ågot, født Johansen, og Alfon Olsen. De var tre barn i søskenflokken som vokste opp i lag: Helga, som var fire år eldre enn Britt, og Jan Bjørnar, som ble født to år etter ho Britt.
Britt har fortalt om en dramatisk fødsel: «Da æ blei født sa jordmora at æ var død. Æ var blå og hadde navlestrengen surra to ganger rundt halsen. Men etter litt juling, så kvikna æ til og han bestefar var klar med vaskefatet som fungerte som døpefont. Heldigvis blei æ ikke døpt for Knuta».
Britt opplevde evakuering og nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944, og familien ble evakuert til Vesterålen. Da freden kom i 1945, dro familien tilbake med den samme båten som de ble evakuert ned med – og den båten tilhørte Britt sin bestefar.
Alle som returnerte til nedbrente heimplasser sommeren 1945, manglet husrom. Også familien Olsen flytta da inn i et provisorisk småhus, kalt «kåk». Der bodde de inntil en ny, permanent bolig var innflyttingsklar mot slutten av 1940-tallet.
Faren var mye bortreist på fiske, og mora styrte hjemmet.
«Den gangen da æ var barn fra begynnelsen/midten av 40-tallet og så vidt innpå 50-tallet, var kirka et sentralt bygg i livet mitt. De andre byggene var kåken (hjemme), skolen, bedehuset og samvirkelaget», har Britt fortalt.
Britt har skrevet ned mye, også fra oppveksten. En slik stubb tar vi med:
«Æ husker en gang som lite barn, kanskje 5 år og æ var ute og lekte da æ hørte kirkeklokka slo dype sørgmodige slag. Da sprang æ i full fart inn og sa til ho mamma: Kem e det som e død? Du lovde jo å si fra når nån døde. Æ var nok et merkelig barn med masse tanka. Æ ble nok etterkvert litt forfengelig, og siden æ hadde krølla i håret – mest når det var nyvaska – fant æ på at æ skulle skrive brev til Gud og spørre om han ikke kunne gi mæ litt mer krølla. Æ hadde reve ut av Vest-Finnmark Arbeiderblad et lite hjørne og der hadde æ skrevet ønsket om krølla. ”Kor har du brevet”, spurte ho mamma. Æ smatt i full fart inn på soverommet/stua og henta fram lappen. ”Ka har du skreve her” spurte ho og så på krusedullan på lappen. ”Det står jo Kjære Gud. Kan du gi meg litt mer krølla”, sa æ. Og dette brevet skulle æ legge i kista til den som var død, sånn at Gud kunne lese det når han kom opp til himmelen.” Mora mi klarte å holde seg alvorlig. Gud var en del av barnelivet og hvis æ blei redd, så leste æ bare Fadervår og da var alt i orden.»
Britt var flink til å tegne og likte å lese. Hun fikk begynne på skolen ett år før tiden, men sluttet etter en måned, for allerede da syntes hun at det var så tungt å stå opp. Hun var veldig flink til å skrive, og hun fikk opplest skolestilene rundt om i skolekretsen. Britt likte ikke matematikk. Etter obligatorisk «folkeskole» ble det framhaldsskole. Deretter jobbet hun et år ved internatet i Rognsund, før hun gikk et år på folkehøgskole. Mora fikk kreft da Britt var 17, og hun var hjemme med mora den vinteren. Deretter dro Britt til Lyngseidet for å gå på realskole. Så ble hun elev ved Moldenæs handelsskole i Tromsø.
Begynte å jobbe, men hadde egentlig planlagt å utdanne seg videre. Jobbet hos O.Holm & sønner, så Richard Bjørn, og deretter ved teknisk avdeling iTromsø kommune.
Traff Olaf Figenschau – og etter noen år giftet de seg 19.juli 1969.
De bygde hus på Lunheim, og de fikk to barn: Børge 1970 og Katrine 1972. Britt var hjemmeværende da barna var små. Hun vendte tilbake i arbeidslivet i 1983 – nå i Statens Kartverk der hun etter hvert ble navneansvarlig/saksbehandler. Uførepensjonist fra 2005. Brukte deretter mye tid på slektsforskning og lokalhistorie.
Britt var glad i bøker, film, kultur. Likte å holde på med blomster i hagen. Hun satte pris på dyr, og særlig hunder, som de hadde i mange år. Likte å være på hytta i Finnkroken – selv om ingen steder kunne måle seg med kløfte i Kvibydalen! (som vi ser på salmeprogrammet vårt). Og hjemmekjær: hun trivdes med å være heime. Hun leste mye, og hun satte pris på filmer. Kreativ. Glad i å skrive dikt. Glad i å ta bilder. Flink med teknologi. Sosial, munter, humor, også når hun kom til Kroken sykehjem: Jeg er talsmann for de ordløses forening, kunne hun si da.
Familien forteller om en sosial dame, som likte mennesker, og likte å være til hjelp for andre. Da barna var små, lekte hun gjerne med alle barna i gata.
Hun betydde mye for mange. Aller mest for Olaf, og barna deres, Børge og Katrine. Nå vil Børge si noen ord.
Tekster som Britt har skrevet:
Evakuering
Hjemmebok
I Kirka
Om engler
Om jula
HOBBYPOTETBONDEN